VIDERE OM IOPT

En sunn menneskelig utvikling lar seg forklare som å lykkes med et vekselspill mellom symbiose- og autonomibehov. Symbiotiske behov, altså trangen til kontakt med andre mennesker, har vi hele livet. Symbiotiske behov retter seg mot andre mennesker. Av andre mennesker forventer vi: Trygghet, beskyttelse, bistand, sikkerhet, næring (mat og drikke), å bli lagt merke til og å bli anerkjent, å få lov til å tilhøre. De symbiotiske behovene trenger autonomibehovene som sin motspiller, ellers er ingen utvikling mulig. Hvert barn må før eller senere løse seg fra symbiosen med sin mor, ellers blir det ikke et selvstendig individ. Autonomi betyr: Å kunne gjøre noe selv, å kunne ha egne sansninger, å kjenne egne følelser, å utvikle egne tanker, å ytre sin egen vilje og omsette den i handling.

Den menneskelige psyke opererer med tre elementære tilstander. Tilstander hvor vi har det bra, tilstander hvor vi er stresset og tilstander hvor traume- og nødsituasjonsprogrammene griper inn.

I den første tilstanden hvor vi har det bra takler vi hverdagen på beste måte, utforsker nysgjerrig miljøet og lærer nye ting. Vi kan være helt oss selv og være åpne i forhold til våre omgivelser, og vi er i stand til å videreutvikle oss psykisk.

I den andre tilstanden hvor vi føler oss stresset på grunn av eksisterende fare skjer det hovedsakelig to ting. En plutselig åpning av alle psykiske kanaler for å sanse trusselen nøyaktig og omfattende samt en fokusering av sansningen, følelsene og tenkningen i retning av faren. Alt som skjer handler om enten å bekjempe eller flykte fra denne faren. Dette fører til at alt som handler om fordøyelse, rekreasjon og hvile, regenerasjon eller forplantning i stor grad blir skrudd av. Vi får et innskrenket syn på realitetene.

I den tredje tilstanden griper traume- eller nødsituasjonsprogrammer inn, fordi stressprogrammene ikke kan avverge de eksistensielle farene, og opplevelsen av trusselen blir derved utålelig. Det som skjer er for overveldende til at det kan takles i øyeblikket og i virkeligheten, slik at undertrykking av virkeligheten og avbrytelse av psykiske stressprogrammer må skje. En spalter av en del av psyken og lever videre med et redusert syn for virkeligheten hvor en fortrenger det som har skjedd. En beskjeftiger seg mye med å stenge ute en virkelighet som oppleves som overveldende.

Et menneske med en frisk psyke kan skifte raskt frem og tilbake mellom velvære- og stresstilstander. Når et menneske har opplevd en traumesituasjon så vil det ikke lenger bare veksle mellom disse, men også stadig gå inn i traumetilstander. Traumetilstandene som er lagret i det psykosomatiske nettverket skaper da et vedvarende bakgrunnsstress som gjør det vanskelig å komme inn i velværetilstander som varer lenge.

Traume kommer fra gresk og betyr skade eller sår. For at en opplevelse skal være traumatiserende, kan vi definere disse fire tilstandene:

  • Overveldende: Situasjonen oppleves som totalt gjennomgripende for den det gjelder

  • Hjelpeløshet: Den involverte føler seg helt rådløs

  • Livstruende: En følelse av å ikke kunne overleve, en følelse av at ens eksistens er truet

  • Spalting/fragmentering: Psyken spaltes eller fragmenteres i ulike deler 

 

Her ser vi grunnmodellen for psykiske spalting etter traumatisering:

Vi har fortsatt sunne deler, som til tross for traumeerfaringen fortsatt representerer velfungerende psykiske strukturer. De var opparbeidet før traumatiseringen fant sted. Traumatiserte deler er de delene som inneholder de overveldende følelsene og minnene fra hendelsene. Disse blir "frosset ned" i underbevisstheten, men de ligger der og vaker og kan når som helst komme til overflaten trigget av lyder, lukter, hendelser og mennesker. Traumeoverlevelsesdelene er mestringsstrategier som gjør hva de kan for å forhindre at traumefølelsene, minnene og fornemmelsene fra hendelsen skal komme til overflaten. De kalles også beskyttelsesstrategier fordi deres oppgave er å beskytte oss fra det som skjedde.

 

Sunne deler (SD) er/kan:

  • Interressert i realitetene,

  • Nysgjerrige

  • Uttrykke primære følelser (uttrykke sunt og naturlig sinne i forhold til ukontrollert raseri)

  • Bryte ut av destruktive forhold

  • Tar oss til terapi som hjelper

  • Gjøre oss i stand til å reflektere rundt egne handlinger

  • Gjøre oss i stand til å leve ut seksuell lyst i ansvarsfulle relasjoner

  • Tålmodige og forstår at arbeidet med en selv tar tid

  • Gi oss sunn ivaretagelse av oss selv ved å ta gode valg

  • Vitalitet, livsglede og livskraft.

  • En sunn vilje som er tilgjengelig for det sunne jeg’et.

  • Se gode løsninger

 

De sunne delene lærer lett hva TD er, men de kan ikke sette de ut av spill så lenge de traumatiserte delene fortsatt eksisterer. De har likeledes en anelse om at det også finnes TD som de ikke har bevisst tilgang til. De sunne delene kan bare forstå realitetene i traumene sine når de selv emosjonelt nærmer seg og kommer i emosjonell kontakt med dem.

 

Traumedeler (TD) er/har:

  • En sterk følelse av skam og skyld

  • Ukontrollert raseri

  • Dødsangst

  • Separasjonsangst

  • Brennende/ stikkende smerte

  • Kalde kroppsdeler (kroppsdeler som opplever traumene utvikler nummenhetsfølelser)

  • Hjelpeløshet

  • Fortvilelse

  • Avmakt

 

Traumedelene er de psykiske strukturene, hvor alle sanseinntrykk (bilder, lyder, lukter og kroppsfornemmelsene) og følelser (frykt, skam, sinne og avsky) i forbindelse med traumet ligger. For å mestre den overveldende hendelsen eller traumet en blir utsatt for, prøver en å isolere disse fra resten av psyken. I vårt indre forsøker vi å glemme ved å lage tykke beskyttelsesmurer. Dette lykkes vi bare til en viss grad med, for de traumatiske energiene og opplevelsene kan ikke helt stenges ute ved fortrengning av selve opplevelsen. En lukt, et bilde, eller en lyd kan være nok til å reaktivere fortrengingen, og flashbacks og intrusjoner kan oversvømme personens bevissthet. Dette kan skje kort eller lang tid etter selve traumet inntraff , og traumet trenger inn i bevisstheten igjen. Det utsatte mennesket går da inn i en retraumatisering.

TD lever, befinner seg, føler og tenker fremdeles som i den opprinnelige traumesituasjonen. De forblir på det utviklingsstadiet individet befant seg på da den opprinnelige traumesituasjonen skjedde. Traumedelene føler seg latt i stikken av både SD og TOD, og de pendler mellom resignasjon og gråtende opprør. De er åpne for en medfølende tilnærming, men vegrer seg mot det på grunn av tidligere dårlige erfaringer i mellommenneskelige forhold. Det frigis heftige følelser og livsenergi når TD og SD møtes slik at grensene mellom dem forsvinner. Dette fører til oppløsning av kroppslige spenninger slik at muskelkramper kan løses opp og vev kan igjen aktiveres ved blodgjennomstrømning og aktivitet. Kalde hender blir varme, øyne får igjen glød og ansiktet får igjen den rosa fargen.

 

Traumeoverlevelsesdeler:

  • Er tilpasningsdyktige og fleksible

  • Husker ikke hva som har skjedd

  • Overbeviser seg selv om at det ikke var så ille

  • Innehar ikke et ordentlig jeg (kan sees i intensjonssetninger)

  • Utvikler sykdommer og symptomer, og gjør oss mer opptatt av dem enn hva som ligger bak

  • Har et stort kontrollbehov

  • Distraherer og bedøver med alkohol, rus, arbeid, mat, medisiner, sex m.m.

  • Søker terapeuter og behandlinger som opprettholder og støtter dem

  • Dissosierer

  • Er kreative og finner stadig nye strategier for å opprettholde seg selv

  • Snakker mye

  • Gjør seg selv usynlig

  • Holder ut det uutholdelige

  • Projiserer og gir andre skylden

  • Hjelper andre istedenfor å hjelpe seg selv

  • Flykter inn i religion, kult eller spiritualitet

  • Har relasjoner som støtter unngåelsesstrategiene

  • Lar følelsesløst deler av kroppen sin opereres bort

 

Traumeoverlevelsesdeler (TOD) legger bånd på vår egen psyke. Den får ikke sanse, føle, tenke i det omfanget som egentlig ville vært mulig for den. De psykiske strukturene skrus av så tidlig som mulig i møte med  de traumatiske erfaringene. TOD ser ikke problemet med den psykiske splittingen, men ser snarere tvert imot den som løsningen. Dette er det motsatte av traumeterapeuten, som ser at den psykiske splittingen faktisk skader klienten. Dannelsen av TOD er helt nødvendig for overlevelse i den umiddelbare traumesituasjonen, men i det lange løp er de alltid dysfunksjonelle og gjør mer skade for den utsatte personen og dens sosiale miljø. TOD forårsaker unødig anstrengelser, fører til overbelastning og skaper mye stress. I tillegg er sannsynligheten større for at vedkommende gjør flere nye traumatiske erfaringer, fordi det utsatte mennesket ikke er i kontakt med virkeligheten fullt ut. Dette øker risikoen for at traumatiserte mennesker kan påføre seg selv og andre skade. TOD er det største hinderet for terapi. Enten ved at de forhindrer et traumatisert menneske til å få innsikt i årsaken til sine problemer og få adekvat terapeutisk hjelp, eller ved at de saboterer alle forsøk på å integrere de traumatiske livserfaringene til pasienten under terapi. Overlevelsesstrategier fører altså i siste konsekvens til at den utsatte skader seg selv mye. Før eller senere inntreffer det vedkommende har vært mest redd for og ville flykte bort fra: Avmakt og hjelpeløshet. Det kan gå så langt at det som skulle forhindres av den opprinnelige reaksjonen på traumet, alvorlig skade eller død for dette mennesket, til slutt blir resultatet.

For TOD er det viktig at det sunne jeg’et forsvinner. Dette ved at det konstrueres et erstatnings-jeg som kompensasjon. Etter hvert mener erstatnings-jeg’et at det er det egentlige jeg’et. Erstatnings-jeg’et er ofte en rolle en flykter inn i, for eksempel frelserollen, morsrollen, farsrollen eller yrkesrollen. Det kan også være en identifisering med religion, nasjonalitet, land eller region. I alle disse variantene er vi viktigere enn jeg’et.

På samme måte som jeg’et blir også viljen erstattet med en TOD-vilje.

 

Det finnes ulike typer traumer og det finnes ulike måter og dele dem inn på.

Vi har:

  • Identitetstraume

  • Kjærlighetstraume

  • Seksuelt traume

  • Traumatisering ved selv å være overgriper

  • Eksistensielle traumer

  • Tapstraumer

Identitetstraume karakteriseres ved at en føler at en ikke skulle eksistert i det hele tatt - at jeg er født med feil kjønn, at jeg må fylle en funksjon/rolle for mine traumatiserte foreldre, jeg gir opp mitt sunne jeg allerede før fødselen, jeg gir opp min egen sunne vilje eller jeg kobler med fra min egen kropp. Ut ifra alt dette skaper en hoved-TOD ved at en identifiserer seg med andre og aksepterer de attributtene de tillegger oss.

Den symbiotiske innviklingen er resultatet av et barns forgjeves forsøk på å opprette en sikker tilknytning til sin traumatiserte mor. Dette fører hos barnet til en dannelse av en innviklet identitet. Det betyr at barnet ikke kjenner sitt sanne jeg, og det kan ikke utvikle seg som det etter sitt vesen ville ha gjort om moren ikke var traumatisert.

Kjærlighetstraume karakteriseres ved at foreldrene ikke klarer å elske sine barn, kjennetegnes ved barnets livslange kamp for foreldrenes kjærlighet, en idealisering av mor og far, identifisering av mor og fars TOD, ønsket om å redde foreldrene, en slår seg sammen med foreldrenes TD og til  sist at barnet selv benekter sine egne traumer.

Seksuelt traume kjennetegnes ved seksuell vold mot barn, ungdom og voksne. Dette hvor far, mor, søsken, slektninger, venner, partnere med flere er overgriper. Likeledes kjennetegnes det seksuelle traumet ved at det er ingen hjelp fra slektninger eller samfunn, en forlater sin egen kropp under det seksuelle misbruket, en knytter bånd med overgriperen, og selvhat og selvdestruktive tanker og handlinger er noen av mange symptomer.

​Traume ved selv å være en overgriper kjennetegnes ved at en traumatiserer andre ved gjerninger eller ved at en unngår å hjelpe. Dette er ofte en repetisjon av egne erfaringer som offer. Overgriperen fylles med skam, skyld og frykt for å bli ekskludert fra samfunnet og utvikler en overgripers holdninger for å benekte og rettferdiggjøre egne handlinger. I neste ledd vil disse overgriperholdningene føre til flere overgrep.

Eksistensielle traumer

oppstår i situasjoner som blir livstruende, der vi ikke lenger har noen mulighet til å verne oss mot et annet menneske, et dyr eller en naturhendelse. Ved slike erfaringer står livet og helsen vår på spill på grunn av de aktuelle farene. Vi går derfor som regel inn i panikktilstander og dødsangst. De kjennetegnes ved at dødsangsten må splittes av og alle handlingsimpulser som aktiveres i traumesituasjonen må fryses: Løpe, skrike, sette seg kroppslig til motverge eller rope på hjelp. Det er bare pusten som fortsetter. Stivheten på grunn av sjokket er det første forsøket på å splitte av fra traumeerfaringen. Likeledes er å skape tåke og/eller å forlate kroppen i fantasien videre overlevelsesstrategier. 

Tapstraumer

kjennetegnes ved at vi mister noen vi har bygget opp en dyp emosjonell tilknytning til. Dette er i første rekke foreldre, egne barn, partnere eller svært nære venner. Ved tapstraume oppstår en uutholdelig psykisk atskillelse- og tapssmerte. De største tapstraumene utgjøres ved at en psykisk frisk mor mister sitt barn og når et barn mister sine foreldre på et tidlig tidspunkt. Ved et tapstraume må frykten for å bli forlatt alene, den brennende psykiske smerten ved å føle tapet av en viktig tilknytningsperson, frykten for å mestre livet alene og sinnet over å bli sviktet av denne personen isoleres fra de øvrige psykiske tilstandene. Fordi dette er for vanskelig å kjenne på, setter TOD inn og de opptrer på ulike måter: Som idealisering av den døde, oppførsel som om at den døde fortsatt lever og/elle nedtoning av tapet som ubetydelig. De psykiske og fysiske symptomene ved et tapstraume er frykt og engstelser som er vanskelig å forstå, underliggende aggresjoner, diffuse hode- og skjelettsmerter, stivhetsfølelser og ikke fullførte og stadig avbrutte sorgreakskjoner som ofte munner ut i en depressiv stemning.

De fleste av oss lider ikke under et psykotraume/monotraume, men fra det Franz Ruppert kaller kompleks traumatisering. Kompleks traumatisering fører til at mennesket blir utsatt for et traumetrias og utvikler med sin historie sin traume-biografi.

I et traumetrias er for det første at vi ikke er ønsket av foreldrene våre, for det andre at vi ikke blir elsket av våre foreldre og det tredje at vi ikke blir beskyttet av våre foreldre.

Franz Ruppert bruker ordet traumebiografi når han snakker om mennesker som opplever kompleks traumatisering. Når et menneske opplever et identitetstraume  er det større sjanse for at en utsettes for de neste traumetypene i oversikten nedenfor. Med andre ord vil det si at når en har opplevd identitetstraume er det større sjanse for å bli utsatt for kjærlighetstraume. Dette fordi foreldrene, som ikke ønsket deg i utgangspunktet er traumatisert og i dårligere stand til å vise på alle plan det et barn trenger, det å være elsket. Når en opplever i andre omgang et kjærlighetstraume og hele den levende organisme blir påvirket av det, er det stor sjanse for at en blir utsatt for seksuell traumatisering. Dette fordi et barn som lider av både et identitetstraume og et kjærlighetstraume ikke har foreldre som vil klare å beskytte det mot seksuell traumatisering, både fordi det fra egen traumatisering ikke klarer se det og ikke er psykisk sunn nok til å gå inn å stoppe det når en ser at det faktisk skjer. Barnet selv vil også i frykt for overgriperen, eller fordi de er avhengig av dem, ikke våge å fortelle om det. Hvis en som mennesket har en traumebiografi som inneholder både identitetstraume, kjærlighetstraume og seksuell traumatisering, og en ikke har bearbeidet det; vil det så å si være nesten umulig å unngå å ikke være en overgriper selv. Det å være en overgriper er, som nevnt ovenfor, både når en utsetter andre ved sine egne gjerninger eller unnlater og hjelpe. Sannsynligvis kommer seksuelt traumatiserte kvinner til å opprettholde spaltingen under graviditet og fødsel, og er av den grunn ikke i stand til å opprette et fullstendig fysisk og psykisk kontakt med barnet. Hun kommer til å yte lite mostand mot hjelpere med overgrepslignende atferd. Det lille barnet under utvikling kommer derfor alltid til å møte kontaktbarrierer og avvisningsreaksjoner hos sin mor.

Haugsrud IoPT 

og traumearbeid

Haugsrud IoPT og traumearbeid

Søster Borghilds veg 3

2312 Ottestad

Epost: post@traumearbeid.no

Tel: 41 54 82 49

Åpningstider:

Man - Fre 9 - 16

Tor            9 - 20        

KONTAKT

© 2018 Haugsrud IoPT og traumearbeid